Hvordan gi barnet en trygg arena
Hvordan gi barnet en trygg arena
Hva er egentlig en trygg arena? Jeg står ute bak en levegg og rugger på en vogn. Det er sovetid på småbarnsavdelingen. Jeg står og ser på dere. Jeg er litt nysgjerrig og spent på hvordan det går med dere som akkurat har sluttet hos meg, og som har flyttet over til stor avdeling.
Det ene minuttet hører dere til på en «liten», og så neste minutt hører dere til på «stor». Det er ikke rart dere blir litt forvirret, og ber meg om hjelp og trøst når dere eksempelvis er tørste eller lei dere.
Et lekende møte
Plutselig kommer du springende imot meg, «svinser og svanser» litt rundt omkring, akkurat sånn som en snart 3-åring gjør. Så ser du meg, stopper opp og smiler bredt til meg. «Hei», sier jeg, «så fint å se deg! Hvordan har du det? Det ser ut som du leker og har det gøy! Har du det?». «Skal vi leke?», spør du med et herlig skøyerblikk. «Ja, gjerne det!», sier jeg.
Så leker vi «gjemsel» en god stund, du og jeg. Vi ler, tuller og tøyser, du ler så veldig at du liksom detter i bakken, og jeg kjenner at jeg fryder meg. Alt dette fine skjer mens du er der borte, cirka 10 meter unna meg.
Jeg står her og rugger på vogna med en hånd. Resten av meg er vendt mot deg. Alt det vi har sagt til hverandre, har vi sagt uten ord. Vi snakket til hverandre med blikket. Det var helt stille mellom oss, bortsett fra da du lo høyt.
Heldige meg som fikk et slikt øyeblikk med deg! Jeg er trygg på at du vet at jeg er her for deg om du trenger meg, og jeg er trygg på at du vil få det veldig fint på «stor».
Tilbake til avdelingen
Nå sover barnet i vogna. Jeg går inn igjen, lukker døra bak meg. Der inne møter jeg mange nye blikk. De kjenner meg ikke så godt enda disse her. De lurer nok på hvem jeg er, og hvor mye jeg tåler av deres gråt når mamma og pappa vinker «hadet» i vinduet.
Eller hvordan jeg reagerer når de er sinte og slår et annet barn, «sånn helt uten videre». Så jeg setter meg ned, leter etter det gode blikket… det gode øyeblikket.
Det gode øyeblikket
Når jeg finner det hos deg, kan jeg nå inn til deg. Da kan jeg vise deg at du kan være trygg på at jeg vil være her for deg. Jeg vil tåle alt det du kommer med, for det er alltid en grunn for at du gjør som du gjør og sier som du sier, det gjelder også for meg og alle andre voksne.
Jeg vil ikke ta det personlig når du avviser meg. Det er blant annet slik du tester om jeg er til å stole på og om jeg vil deg vel. Selv om jeg kanskje ikke alltid forstår deg, vil jeg anerkjenne alt du føler. Jeg vil lytte til deg, respektere deg for den du er. Samtidig vil jeg veilede deg og sette grenser for deg, for det er mitt ansvar som voksen.
Det ansvaret kan du få slippe å ta, for du er et barn. Dette betyr at vi er ikke likestilte, men vi er likeverdige, vi, du og jeg.
Så heldige meg som har fått muligheten til å få så mange gode øyeblikk med deg! Jeg er trygg på at du kommer til å vite at jeg er her for deg om du trenger meg.
Ellen Knatterud – Barnehagenett
Meld deg på Barnehagebloggen og få nye artikler og tips rett i postkassen.
