Den blå sykkelen

Vi er godt ut i mai. I går var det 23 varme og det var bare bein med solkrem på så langt vi kunne se, og den blå sykkelen skinte i sollyset. I dag derimot er sur vind og nesten parkdressvær. Det skifter så fort at vi ikke helt rekker å henge med.

 

Den blå sykkelen

Den blå sykkelen, innerst i den røde uteboden, eller kall det gjerne skur om du vil. Det er nok mer passende. Den blå sykkelen, den med to seter som det er plass til en til bakpå. Den blå sykkelen som skifter mellom taxi og politibil til brannbil og stasjonsvogn fortere enn jeg rekker å blunke. I hele sykkelparken er det denne som er stjerna akkurat nå. Den overgår til og med de tøffe røde racersyklene om dagen. Problemet er bare det at det kun finnes én i hele verd… jeg mener barnehagen.

 

Tre gutter, en tanke

Det er kø på utsiden av skuret, det trengs en voksen til å låse opp. To store gutter står først i køen, de har kun én tanke i hodet akkurat da; komme først inn til den blå sykkelen. Som nummer tre står det en gutt som er et par år yngre, med akkurat samme tanke i hodet. Han vil ha den blå sykkelen. Jeg låser opp. Barna spretter inn for å hente seg sykkel eller noe annet å leke med. Midt oppi et kaos av barn, sykler, leker, sand og støv står det en gutt helt stille og gråter.

Han blir stående litt i veien for de andre, får beskjed om å passe seg. Blir dultet borti, så han prøver å presse seg tettere inntil hylla bak seg. Jeg møter det tårevåte blikket hans, ser skuffelsen av noe som ikke gikk helt hans vei. «JEG ville jo ha den blå sykkelen» sier han.

Den følelsen når man har lagt en plan og planen ikke går som planlagt. For en på fire år er det vanskelig å bare finne på noe annet å gjøre. Det er vanskelig å godta at ikke det ble som han hadde tenkt – det er vanskelig å kontrollere følelsene. Forbi ham triller den blå sykkelen ut av skuret, og han blir stående å se på.

«Kan du ikke ta en racersykkel så lenge, mens du venter på at den blå skal bli ledig?» sier jeg. «NEI, jeg vil bare ha den blå» sier han og tramper ut. Han går og setter seg på et plastrør på utsiden, og han gråter fortsatt. «Den er ikke ledig akkurat nå, er det noe annet du vil leke med da?» spør jeg. «NEI»

 

En frustrert gutt

Jeg står bare et par meter fra ham og holder døra til skuret så den ikke skal blåse igjen. Det kommer en annen voksen bort som har sett han er lei seg. Gutten vil ikke prate, bare later som han ikke hører.

Det er tomt for barn (og sykler) i skuret og jeg lukker døra. Ei jente på samme alder kommer syklende bort til ham. Jeg hører ikke hva hun sier, men jeg ser gutten svarer med et spark som ikke treffer. Jenta sykler videre, og jeg setter meg på huk foran gutten: «Jeg ser at du er både sint og lei deg. Selv om du er det, vil jeg du skal være grei mot jenta. Tenk hvis du hadde truffet, da hadde hun fått vondt.» Han titter ikke på meg, men jeg vet han har fått med seg hva jeg sa.

«Vil du at vi går bort til guttene med den blå sykkelen og spørre om du kan få den når de er ferdig med den?» Da møter han blikket mitt og reiser seg opp. Putter sin hånd i min. Vi prater med guttene og de lover å si ifra når de er ferdige. «Jeg vil holde deg i hånda helt til den er ledig» sier gutten. Tårene er borte nå.

 

Leste du denne?

NÅR DU BLIR TIL OVERS I LEKEN

 

En tur i sandkassa

Han holder fortsatt hånda mi mens vi går bort til sandkassa for å sette oss ned. Der leker to jenter butikk. Jeg får velge om jeg vil ha is eller kake. Valget mitt blir kake. Jeg spør gutten hva han liker best av is og kake. «IS» sier han. «Jordbæris» Vi får servert jordbæris og sjokoladekake.

Vi smaker på hverandres og er enig om at begge to er gode. Han vil også lage is og plutselig er ikke hans hånd i min lengre. Det blir flere kaker og en is til på meg. Heldigvis er ikke sandkaker like kvalmende som ekte kaker og jeg kan i tillegg spise ubegrenset med god samvittighet.

 

Den blå sykkelen

Etter en liten stund kommer de to guttene bort og sier at de er ferdig med den blå sykkelen. Da kan is være is og kake være kake. Gutten hopper ut av sandkassa og over på den blå sykkelen. Endelig, endelig er den ledig. Han sender meg et stort glis.

Følelser og humør skifter fort, forventinger skifter fort og planer skifter fort. Noen ganger så fort at det er vanskelig å henge med – både for stor og liten. Men ting løser seg, og det er en viktig erfaring å få med seg på veien.

 

Julie Lauritzen – Borgen barnehage

 

Meld deg på Barnehagebloggen og få nye artikler og tips rett i postkassen.

Del innlegget med vennene dine
Share on Facebook
Facebook
Share on LinkedIn
Linkedin

Ledige stillinger