Vi sees i morgen

Vi sees i morgen

Arbeidsdagens slutt

“Nå skal jeg gå hjem, så nå må du nok gå og finne noen andre og være sammen med, vi sees i morgen” hadde jeg sagt.. Døren ble lukket, og borte var jeg.

 

I morgen

” I morgen?”.. tenkte kanskje barnet, “men det er jo så lenge til.. Vi hadde jo ikke rukket å bli ferdig med leken vår heller… Det var jo deg jeg ville leke den med, vi var jo så godt i gang.

Hmm.. hva gjør jeg nå da?.. må jeg gå alene bort og spørre de andre barna om de vil være med?

Jeg synes jo det er litt skummelt egentlig, tenk om.. ja tenk om de sier nei da. At de ikke vil leke med meg liksom..  kanskje jeg heller vil gjøre noe annet i stedet, så kan vi fortsette på den leken i morgen. Men da vet jeg ikke om du har tid..

Jeg tror jeg løper bort til gjerdet for å se om jeg kan vinke til deg når du kjører”.

 

Tanker på vei hjem

Dette er noen av de tankene jeg så for meg at barnet kanskje tenkte den dagen, da jeg reiste hjem fra jobb. Hva tenkte egentlig det det lille menneskebarnet idet jeg lukket døra for å gå hjem?

Jeg så jo at barnet ble stående og se etter meg.  Kanskje sto det ventende ved døra for å se om jeg kom tilbake? Aner ikke.. Jeg hadde sagt setningen ovenfor på en god og munter måte, var ikke avisende eller streng på noen som helst måte… Ettermiddagen hjemme ble ikke helt det samme..

Bildet av barnet som ble stående ved døren med hendene mot vinduet og se etter meg hadde festet seg litt på netthinnen..

Jeg satt igjen med en litt ekkel følelse i magen. Jeg kunne jo lett ha hjulpet dette barnet inn i en annen lek før jeg “tok kvelden”, hadde egentlig ikke kostet meg noen ting.

 

Taco og dårlig samvittighet

Ettermiddagen min hadde kanskje vært bedre også, selv om jeg hadde brukt fem ekstra minutter på jobb. Jeg hadde i hvert fall ikke tatt skade av det. I tillegg tror jeg at taco`n hadde vært enklere å svelge den kvelden.. Jeg hadde nok rett og slett litt dårlig samvittighet.

 

Les også; Plutselig er alle borte

 

Holde i buksebenet

De fleste av oss voksne har nok helt sikkert opplevd disse barna rundt oss, de som helst skal holde oss i buksebenet så lenge de kan.. Disse litt usikre små, som nettopp kanskje trenger oss litt mer enn de andre barna.

Vi har nok mange av oss vært i denne situasjonen, hvor vi plutselig bare må si at “nå må jeg gå, jeg er ferdig på jobb for dagen..”  Eller at vi “må” gå til den “superviktige” pausen vi ikke kan utsette.. for da blir resten av dagen litt “rotete” for oss voksne..

Det hører nok til sjeldenheten at “leken/aktiviteten” blir tatt opp igjen neste dag, eller etter pausen for den saks skyld. For da skal vi jo helt sikkert gjøre noe annet..

 

Dagen etter

Dagen etter fikk jeg bekreftet min litt vonde følelse.. Barnet hadde visst ikke spurt noen andre..  men hadde jo gravd litt i sandkassa alene da..  Jeg forsøkte å forklare barnet at jeg var litt lei meg for at jeg bare måtte gå hjem dagen før.. “ok” sa barnet.. Med et lite smil.. Jeg vet ikke om barnet “godtok” min forklaring/unnskyldning, men smilet sa meg mye.

 

Konklusjonen må være at det kanskje kan være lurt og forberede disse små på at arbeidsdagen vår snart er slutt? …ellers så tror jeg ingen tar skade av og gå fem minutter over..

 

 

Jon Anders Vollebæk

 

Meld deg på Barnehagebloggen, og få nye tips og refleksjoner rett i mailboksen.

 

 

Del innlegget med vennene dine
Share on Facebook
Facebook
Share on LinkedIn
Linkedin

Ledige stillinger