Å jobbe i barnehage fra mars til nå – hvordan er det?

Å jobbe i barnehage fra mars til nå - hvordan er det

Vi får stadig spørsmålet «hvordan er det å jobbe i barnehage for tiden?» Her er et lite tilbakeblikk.

Nedstegningen

Det hadde ligget i lufta en stund – det kunne bli nedstegning av hele samfunnet. Og den 12. mars skjedde det. Erna fortalte oss at vi stenger NÅ! Jeg hadde hjemmekontor og jobbet med et tilsyn fra bydelen da det smalt. Heldigvis var jeg ferdig og klar til å trykke send da pressekonferansen begynte, og jeg forstod at her var det bare å komme seg til barnehagen med en gang.

Da jeg var fremme, hadde allerede en del barn blitt hentet. Personalet hadde gjort det de kunne for å sende med alle alt og de gjorde en helt formidabel jobb med å forklare, formidle og stå rolig i den stormen som var i barnehagen den dagen. Det var mange stressa foreldre og barn som ikke forstod hva som skjedde. Foreldrene kom og foreldre og barn gikk, og ingen visste når vi fikk se hverandre igjen. En del av personalet kjente også på uroen – hva skjer nå, hvor lenge varer dette, får jeg jobbe, blir jeg permittert, mister jeg jobben? Det var mange og vanskelige spørsmål både å ha og å svare på.

Alle får jobbe

Fra ledelsen i Barnehagenett kom det klart og tydelig: INGEN BLIR PERMITTERT i denne perioden. Mange pustet lettet ut, og alle fikk ny giv. Gjennom Teams, telefonsamtaler, mail og SMS jobbet alle de ansatte hver dag. Styrer og pedagogiske ledere ga alle noe å jobbe med. Pedagogiske planer ble laget ut barnehageåret. Nye didaktiske planer ble laget og gamle evaluert. Alle fikk lest seg opp på HMS og på alle beredskapskortene vi har. Vi oppdaterte oss på nye retninger innen pedagogikken og vi tok dypdykk ned i pedagogikk vi synes er interessant. Det ble laget videohilsen til barna som var hjemme, vi lagde påskepyntposer barna kunne lage selv hjemme. De ble hengt på porten så alle kunne hente en til hver. Vi lagde bursdagskroner til de som hadde bursdag, som også kunne hentes i porten.

For et slikt engasjement og ønske om å jobbe hverandre gode, skal man lete lenge etter. På tvers av alle barnehagene i Barnehagenett ga vi hverandre ideer og oppmuntring gjennom mottoet «Sharing is caring» på Teams. Som barnehagepersonell kom vi ut av nedlukkingen som et fantastisk team. Vi avlyste planleggingsdagen vi skulle ha i mai – vi hadde fått planlagt og evaluert det vi skulle.

Menneskelig sett prøvde vi også å passe på hverandre. Det er tungt å sitte hjemme hele dagen. Noen hadde ansvar for egne barn som skulle følges opp både faglig og mentalt. Noen satt helt alene. Vi var sammen om å passe på hverandre. Vi tok telefoner og «traff hverandre» på Teams.

Det ble gitt mye og god informasjon fra Barnehagenett. Det gjorde det lettere å forholde seg til hva som skjedde og hva som kom av regler og forventninger barnehagen måtte forholde seg til. Alle styrerne og vår leder i Barnehagenett satt hver dag og diskuterte og lagde en mal over tiltak, som hver styrer kunne ta med seg til sin barnehage og jobbe med når det åpnet igjen.

Foreldre med samfunnskritiske jobber

Samtidig med alt dette hadde barnehagen et viktig samfunnsoppdrag. Vi skulle holde åpent for barn av foreldre med samfunnskritiske jobber og for barn med spesielle behov. Da vi stengte ned begynte vi å kartlegge hvilke jobber det var og hvem som hadde disse jobbene hos oss. Vi laget en turnus for en uke av gangen, slik at det var de samme voksne som var på jobb pr uke. Vi skulle ha færrest mulige treffpunkt mellom voksne. Det var ikke så mange barn i barnehagen, men for de som var der tror jeg de hadde de beste barnehagedagene de noen gang har hatt. Noen få barn og nok med voksne som hadde tid til bare de barna.

Etter påske ble barnehagene åpnet igjen. På den malen styrerne hadde laget, utarbeidet pedagogene en streng, men gjennomførbar rutine for henting og levering av barn. De hadde faste leverings og hentetider. Barna ble delt i grupper- eller som vi alle lærte: KOHORTER – med de samme voksne hele dagen. For å klare det, hadde vi kortere åpningstider. Det var strenge rutiner på vask av leker, de samme lekene til hver gruppe som skulle vaskes både før og etter at de var brukt. Kjøkken- avdelingen vår var gjort om til et vaske- og tørkerom.  Men det var en god tid også – vi hadde full voksendekning hele åpningstiden og barna hadde de faste gruppene rundt seg hele dagen. Det var nok noen store barn som savnet kameraten som var på en annen kohort, men stort sett gikk det veldig fint.

Hverdagen normaliserte seg

Utover våren ble det lettet opp på noen restriksjoner, vi måtte ikke lengre tørke av alle leker ute, vi måtte ikke vaske lekene like ofte og vi fikk servere mat som normalt igjen. Det ble etablert samarbeidskohorter og hverdagen normaliserte seg slik det det er i dag- på gult nivå.

Det er vel mange av oss som ikke hadde trodd at vi skulle leve med dette så lenge og i alle fall hadde vi nok alle håpet på at det ikke skulle bli strengere igjen. Men det har det blitt.

Barnehagen prøver så godt vi kan å følge alle veiledninger, alle regler om avstand og samtidig dekke alles behov. Barn har nemlig de samme behovene for å bli sett, bli løftet opp, bli trøstet og å bli tatt på fanget uansett om de har masse snørr eller har kastet opp. Det gjør det utfordrende å jobbe fordi personalet også må være hjemme når de har den minste lille antydning til symptomer. Derfor er forkjølte barn en potensiell mulighet for at mange blir borte av de voksne, og vi i verste fall kan få problemer med å holde åpent. Det er jo en avveining om barnehagen vil ha mange vikarer inn som ikke er hos oss til daglig.

Daglig får vi spørsmål om et barn kan komme når det har snørr eller om det kan komme når det har vært hjemme med forkjølelse eller annet.

Sjonglere på tynn line

Som barnehage sjonglerer vi på en tynn line mellom å følge smittvernsreglene og å forstå foreldrenes frustrasjon over å måtte være hjemme for litt forkjølelse. Det er veldig utfordrende for oss, fordi det hele tiden er nye retningslinjer å forholde seg til. Koronatelefonen sier noe, en fastlege sier noe annet. Folkehelseinstituttet sier noe, mens vi får beskjed av Bydelsoverlegen å være strengere enn FHI. Dette for FHI har regler for hele landet, men i Oslo må vi være strengere fordi det er mye smitte her.

Vi leser hver dag nå om barnehager og skoler som stenges ned – enten hele eller deler for en periode. Det får oss hele tiden til å tenke- gjør vi nok for å holde smitten unna i vår barnehage? Det tærer på for noen – vi har så masse ansvar og vi vil nødig være den som gjør at kanskje hele barnehagen må stenge. Men jeg vet som styrer at alle gjør sitt beste, det er ingens skyld om en blir smittet. Foreldrene oppfordres til klokt smittevern, vi vasker hender, vi spriter toaletter og overflater. Vi har interne regler om avstand.

Det tar på for de ansatte- selv om vi lever godt med de rutinene vi har, er det kanskje det psykiske som er mest slitsomt. Det å daglig skulle avgjøre hvilke barn som er «friske» nok til å komme, det å skulle sende barn hjem som har små symptomer og føle at man kanskje belemrer foreldre.

Det er vanskelig og av og til vonde avgjørelser å ta. Derfor ber vi alle ringe sin fastlege som må avgjøre – vi er ikke medisinsk kompetente til å avgjøre tvilstilfeller. Vi kommer best ut av alle tilfeller med god kommunikasjon og samarbeid mellom barnehage og foresatte. Og det er det heldigvis for det aller meste.

Sammen er vi sterkest

Jeg ser og leser at noen i andre barnehager føler at det er forferdelig slitsomt og vanskelig å jobbe i barnehage og at de ikke tør å si noe til foreldre om det, fordi de da får tilsnakk av sin styrer. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser det. Det er ikke slik det skal være i noen bedrifter. Jeg håper og tror at det ikke er sånn hos oss, men jeg har ikke et ønske om å ta fra noen den følelsen av å være overveldet av dette viruset og ansvaret som følger med.

Som for alle andre i dette samfunnet begynner vi å bli lei, men vi holder ut! Sammen er vi sterkest og sammen må og skal vi klare det.

Trine Hofseth – Barnehagenett

Meld deg på Barnehagebloggen og få nye artikler og tips rett i postkassen.