HAR SETT FRA BEGGE SIDER NÅ

Har sett fra begge sider nå

Joni Mitchell skrev en gang en vise om det å se ting fra begge sider. Når hun loser oss gjennom sangen og livet ellers oppdager vi, med årene godt plassert på nakken, nødvendigheten med å se ting fra to eller flere sider. Det har vi selvsagt oppdaget utallige ganger allerede, men hun minner oss nok en gang på det å være voksen.

Før. Den gangen vi løp fra tre til tre, utforsket livet på den andre siden bekken og kom sultene hjem. Den gang hytta på fjellet bestod av fire stoler og et pledd. I stua hjemme. Da fantes det ikke så mange bekymringer. Det var ikke så mange sider å forholde seg til.

Den største bekymringen var muligens at ikke føttene var forte nok da du ringte på hos Fredriksen, og stakk. Hva om Fredriksen faktisk fikk tak i deg? Eller kanskje du så vidt slapp unna, men ble ”sett”, og litt engstelig stakk hodet på innsiden døren hjemme og kjente på stemningen om Fredriksen hadde ringt mamma og fortalt. Som regel slapp vi unna, børstet bekymringene av skuldrene og lette ette nye utfordringer.

Etter hvert som man blir eldre så kommer sidene rasende på. Flere sider. Mange sider. Ofte er det tilløp til bøker. Man må ta noen valg, og man må stå for de. Man må til og med tenke sjæl som han sa den gangen. Trond Viggo altså, ikke Joni. Stadig vekk tar man feil valg og noen ganger tar man riktige valg. En gang i blant tar man til og med noen lure valg. Sånn er det å være stor.

Det hender noen ganger at jeg lengter tilbake. Tilbake til ubekymretheten…. Ikke det at jeg går og er så bekymret hele tiden, men det er noe med å få være helt eller delvis fritatt fra ansvar for eget liv. I det minste for noen timer. Inne i tredje ferieuke og fjerde leskedrikk kan det hende jeg kjenner litt på den følelsen. Et ubekymret, uansvarlig glimt. Men allikevel, virkeligheten ligger å lurer, og dulter deg i irriterende siden når du minst trenger det.

Det kommer naturligvis ikke til å skje. At jeg noensinne vil komme tilbake dit. Mulig det kan være litt slik å bli riktig gammel. Så gammel at man bare surrer rundt. At det er slik at ringen på en måte slutter seg. Men jeg orker liksom ikke gå å glede meg til det. Da er det bedre å drømme seg litt tilbake til barndommen. Eller bare observere de som er der.

Det er godt å se på barn som er ubekymret. Se hvordan lange lekperioder sluker dem og tiden bare stanser i en liten evighet. Det er godt å se hvordan små og store utfordringer blir løst av kløktige små mennesker som har lært seg hvordan verden henger sammen. Det er også godt å være der når det låser seg og uenighetene ikke lar seg knyte opp. Da man som voksen, etter å ha sett ting fra ganske mange sider etter hvert, gå inn med enkle grep og lede de små folka tilbake på rett kjøl, og videre inn i fortsettelsen.

I barnehagen foregår dette til en hver tid. Lek som sluker barna. Lek som lærer. Lek som bygger mennesker. Det hender stadig vekk at det er lek som må justeres litt og understøttes. Noen ganger er det til og med ikke bekymringsløst. Da hjelper det med erfaringer. Voksne trygge mennesker med erfaringer, kunnskaper og et blikk for hvert enkelt barn.

Jeg kjenner noen sånne.

 

Sangen Begge sider (Norsk versjon) kan du lytte til på Youtube her;

Frank Skovrand – Kontorsjef Barnehagenett

Del innlegget med vennene dine
Share on Facebook
Facebook
Share on LinkedIn
Linkedin

Ledige stillinger