Det er mandag morgen. Og de fleste barna begynner å bli ferdig med frokosten. Jeg går ifra med de som er ferdig. Mille 5 år tar hånden min, ser på meg og sier: «Kan vi leke sånn som i går, at du er syk og sånn?» Jeg smiler til henne og sier «Ja det kan vi vel» Jeg ser på hele ansiktet hennes at hun blir glad og hun svarer raskt: «Da løper jeg og henter alle tingene vi trenger. Men kan du ta ned doktorsakene?» Jeg går bort og henter doktorkoffertene og tenker for meg selv.
Sånn vi lekte i går ja, og dagen før der og dagen før der. Og den siste uka. Er det ikke flott? At vi kan starte med den samme leken om og om igjen. Men allikevel, så utvikler den seg i forskjellige retninger. Den blir aldri lik. Jeg synes det er flott. Og jeg ser på det som en bekreftelse å kunne ligge der på sofaen, mens barna flokker seg rundt meg. De liker å ha meg som lekekamerat. Det er når jeg er i lek jeg gjør jobben min aller best.
Mille delegerer ut roller og oppgaver i dag. Hun er en ledertype, som er god på inkludere de andre barna i leken sin. Hun ansetter en frisør, en sminkør, en mamma, en som sjekker blodtrykk. Og en som får beskjeden «kan du ikke sjekke om hun er varm eller har dårlig samvittighet eller noe?»
Stina 3 år kommer også løpende bort spør om hun kan være med på leken. Og det får hun. Hun kan få være storesøsteren min og må passe på at jeg har drikke og tørke blod når jeg får sprøytene mine. Hun viser liten interesse for rollen sin. Hun er mer opptatt av å ta utstyret de andre barna bruker.
Det blir litt knuffing og høye stemmer. Er jo ikke vanskelig å forstå frustrasjonen til Mille som får sprøyta revet ut av hendene. Jeg sier «Den sprøyta er opptatt nå, gi den tilbake til henne du. Så kan du få den når hun er ferdig. Kanskje du kan gi meg litt medisin isteden?» Stina gir sprøyta tilbake, men svarer ikke. Vil ikke gi medisin. Men hun blir isteden stående og studere Mille. Studere hvordan hun stikker, jeg begynner å gråte, på liksom. De ler. Sammen. Like mye hver gang.
Mille gir etter en stund fra seg sprøyta for å bandasjere armen min. Stina tar imot sprøyta og kopierer leken til Mille. Ikke bare med sprøyta, men videre gjennom hele doktorkofferten. Hun observerer, deretter kopierer. Jeg må underveis veilede litt når hun blir litt utålmodig og vil ha lekene før Mille er ferdig.
Denne leken er ny for Stina. Hun har liten eller ingen erfaring rundt hvordan. Jeg er glad Mille og jeg kunne gi henne disse erfaringene. Hadde hun fått disse erfaringene om jeg ikke var tilstede i leken? Hadde hun fått være med i leken til Mille over lengre tid uten voksenstøtte? Hvem lærte hun mest av, Mille eller meg? Vanskelig å vite. Men en ting er jeg sikkert på. Hun lærte mye. Og jeg fikk gode observasjoner. Om lek, om Mille og Stina, og de andre barna.
Og jeg tenker at man blir ganske god på å se, når man ligger på sofaen en times tid. God på å se det jeg vil se – hvert enkelt barn! Dagen etter var det Stina som kom bort til meg og spurte om jeg kunne være syk. Det tar jeg som ett tegn, ett tegn på en god leke opplevelse.
Forresten så ble jeg helt frisk. Jeg fikk vaska og farga håret rosa. Jeg fikk ansiktsmaling. Jeg fikk sovet rev og samvittigheten, den var veldig, veldig bra!
Marianne Haugeby – Pedagogisk leder Borgen barnehage
Les også Mariannes; Når en vanlig fredag ender opp som sjørøverfest
Meld deg på Barnehagebloggen, og få de nyeste artiklene rett i postkassen.
Klikk her; Meld meg på