Å være språklig bevisst betyr at personalet skal tilpasse de språklige aktivitetene til barnets språklige ferdigheter. De skal gripe tak i barns interesser, og vise barna at man lytter til dem og viser interesse for det de sier og gir uttrykk for. Personalet skal tilstrebe og være bevisst hvordan de kan fremme god språkutvikling gjennom barnehagens aktiviteter i hverdagen.
Hverdagssamtalene (Gjems og Løkken, 2011) preger hverdagen i en barnehage, og da brukes språket fritt og aktivt. Det kan være rundt måltidet, i leken, i garderoben, og om felles opplevelser. Da settes det navn på konkreter som forskjellig pålegg, klær og lignende ting. Et godt språkstimulerende miljø i barnehagen er preget av at personalet bruker språket i samspill med barna hele dagen. De voksne er viktige språkmodeller for barna.
Barnehagene bør se på hele barnehagehverdagen som en arena for å bruke språket, og hvordan et godt språkstimulerende miljø må være preget av at personalet bruker språket i samspill med barna hele dagen. Innunder dette inngår å jobbe systematisk med språket, både når det gjelder refleksjon, planer, mål, dokumentasjon. Det skal jobbes helhetlig.
I 2012 fikk Utdanningsdirektoratet ansvar for flere viktige oppgaver innenfor barnehagesektoren. Målet var å styrke arbeidet med å heve kvaliteten i barnehagesektoren ytterligere, og å forsterke sammenhengen mellom barnehage og grunnopplæring. Det er avgjørende at det er et godt samspill mellom barn og voksne. Kvaliteten på samspillet mellom de voksne og barna i barnehagen blir også sett på som en nøkkelfaktor for kvaliteten i barnehagen. Et godt samspill kan fremmes av at voksne og barn forstår hverandre verbalt. Derfor er det viktig for barnehageansatte å tilstrebe god kvalitet i samtalen. De ansatte er nøkkelfaktorer for å oppnå god kvalitet[1].
I barnehagen har man hverdagssamtaler (Gjems & Løkken, 2011) nær sagt hele tiden, med barn, med foreldre, med kolleger. Samtalene er spontane, ikke-planlagte språklige interaksjoner. Man samtaler om ting man er opptatt av der og da, om opplevelser man har hatt, eller fiktive ting. Vi møter samtalen i leken, i garderoben, over brødskiva, ja nær sagt overalt. Samtaler i barnehagen utgjør en viktig læringsarena. Der utvikles kunnskap, innsikt og nye ferdigheter.
Det er ikke bare hos de voksne at samtalen blir hverdagslig, men også hos barna. De lærer av hverandre gjennom samtaler i det daglige. Men, ikke bare lærer de språk, men de lærer også hva som er viktig, og mindre viktig. Interaksjonene mellom parter er til stede nærmest gjennom hele barnehagedagen, og samtalen blir da utrolig viktig for læringen.
Hos små barn som ikke kan lese, skaffes mye av deres kunnskap gjennom samtalen. Dette dreier seg ikke bare om det uttalte ordene, men også kroppsspråk, tonefall og blikk. Det er gjennom hverdagssamtalene barna møter andres holdninger, språk, verdier, og kunnskaper (Gjems & Løkken, 2011) De kulturelle kunnskaper og verdier blir også uttalt gjennom hverdagssamtaler.
Ifølge Hatlem og Spernes (2013) er dialog mer enn at to mennesker bare prater sammen. De sier at det må stilles krav til både de som deltar i samtalen, og samtalens innhold. Videre mener de at det må barnehagelæreren (jeg overfører det til barnehageansatte) prøve å forstå, ikke overtale eller manipulere barn eller andre til å overta den forståelsen de selv sitter inne med. Det betyr at førskolelæreren må anse de hun snakker med som samarbeidspartnere og at de må være villige til selv å endre synspunkter i saker. Man må delta i dialogen med en tanke om at alle har noe å bidra med. Med dette forstår jeg at man skal være åpen og undrende i dialogen med andre. Ikke avvise andres synspunkter, fordi de ikke stemmer overens med dine. Være åpen for at det finnes andre sannheter enn ens egen.
Hatlem og Spernes mener at dialog begrepet bør også knyttes opp mot det ikke-verbale språket. Kroppsspråkets signaler er svært viktige i dialogen. Spesielt viktig er det i møte med minoritetsspråklige barn. Spernes og Hatlem hevder at kroppsspråket ofte er avgjørende for å skape dialog. Her utrykker man interesse for å forstå hva den andre forsøker å formidle. I denne sammenheng kan det være hensiktsmessig å finne ut om kroppsspråket er likt i barnets kultur og din egen (Hatlem og Spernes, 2013:188-189). Så å være språklig bevisst i seg selv er kanskje ikke nok, men man må også tilegne seg kunnskap om de ulike kulturene.
Det er umulig ikke å kommunisere noe. Man vil alltid fortolkes og forstås av andre (Jensen & Ulleberg, 2011) Om man velger å lukke øynene, snu seg bort, ikke si noe, eller lignende vil vi alltid bli fortolket.
Meta-kommunikasjon er kommunikasjonen som ikke blir verbalt uttalt. Gregory Bateson en britisk kommunikasjonsteoretiker, var opptatt av nivåer i kommunikasjonen (Ulleberg, 2014). I følge ham kommuniserer vi på ulike nivåer samtidig, og når vi fortolker og legger i vår egen forståelse, forholder vi oss til forskjellige nivåer. Når en voksen i barnehagen kommuniserer noe, kommuniserer vedkommende også ut hvilket forhold de har til det som kommuniseres ut.
I barnehager kan man tidvis se at hva som blir sagt med ord, og hva som blir sagt med kroppen ikke alltid samsvarer. Jeg illustrerer med følgende eksempel: «kom skal vi gå ut». Stemmen er uengasjert, og kroppsspråket viste at hun ikke har lyst. Barnet setter seg på plassen i garderoben, og er motvillig til å gå ut. I neste øyeblikk kommer en annen assistent som henvender seg til samme barnet, med en leken stemme: «kom skal vi gå ut», og viser barnet med kroppen at de skal leke-skynde seg ut. Barnet spretter opp og springer ut. I dette tilfellet sier den ene voksne at de skal ut, men kroppen sier noe annet, mens hos den andre voksen er det samsvar mellom hva vedkommende sier og hva vedkommende viser. I dialog med minoritetsspråklige barn, som ikke kan norsk, bør man ha et fokus på at barna ikke hører hva den voksene sier, men de hører hva de ser.
I barnehager jobbes det nesten utelukkende fra et sosiokult perspektivet (Vygotsky, 2014, Dysthe, 2001, Gjems, 2009) syn på læring. Læring innen dette feltet ses på som en grunnleggende sosial prosess. Hvor kunnskap henter kunnskap gjennom deltakelse og erfaringer ved å gjøre ulike aktiviteter sammen med andre.
Jeg runder av med å sitere Gjems for å understreke av språk- samtale- dialog og kommunikasjon er lagt mer enn bare prat. «Barns deltakelse i kommunikative prosesser utgjør følgelig grunnlaget for at de kan bygge opp forståelse og kunnskaper om omgivelsene, seg selv og andre mennesker» (Gjems, 2009:26)
Kilder:
Dysthe, O (2001) Dialog, samspel og læring. Oslo: Abstrakt forlag AS.
Gjems, L., & Løkken, G. (2011). Barns læring om språk og gjennom språk.
Oslo: Cappelen Damm Forlag.
Gjems, L (2009). Å samtale seg til kunnskap. Bergen: Fagbokforlaget
Hatlem, M. og Spernes, K (2013) Den flerkulturelle barnehagen i bevegelse.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Ulleberg, I. (2014) Kommunikasjon og veiledning. Oslo: Universitetsforlaget.
Vygotsky, L. (2014) Tenkning og tale. Oslo: Gyldendal Akademisk
Utdanningsdirektoratet (2014) Språk i barnehagen- mye mer enn bare prat
Kunnskapsdepertementet (2011) Rammeplan for barnehager
Solveig H. Tollefsen – Styrer Hannestad barnehage