Samtalen. Den herlige hverdagssamtalen

Samtalen. Den herlige hverdagssamtalen

Samtalen. Den herlige hverdagssamtalen

Hverdagssamtalen. Samtalen jeg er så heldig å få være en del av hver dag.

«Vet du at på hytta vår er det ulv?» sier en 4-åring til meg. Kroppsspråket hans sier meg at dette er alvorlig.

«Er det?» spør jeg overrasket.

«Ja, men jeg har ikke sett den». Så lyser han opp og legger til «Men jeg har hørt den da»

«Og vet du – naboen på hytta har viltkamera og han har sett ulven».  Gutten blir ivrig når han forteller.

 

Rett ved siden av oss står en annen gutt på samme alder. Han har fulgt med på samtalen vår og har kommet nærmere og nærmere oss mens vi har pratet. Han har nikket ivrig til vår samtale og nå har han noe viktig han må fortelle oss. Han vet nemlig hvordan man skal komme seg vekk fra ulvene!

Har forteller med innlevelse hvordan man kan gjøre det. Man skyter på ulven med en kanon. Man må treffe ulven i beina for da faller de og deretter kan man løpe vekk. Med entusiasme og glede formidler han dette. Han har sett det på filmen «Frost», så det var ikke noe å lure på.

Vi tre tenker oss litt om og kommer frem til at det er nok ikke så ofte man har med seg kanon når man går i skogen. Vi må finne på en annen måte å komme oss vekk på.

De er et oppkomme av ideer, mine samtalepartnere. Man kan for eksempel kile ulvene, rope høyt eller lage høye lyder med trommer. -Men det beste tipset er å tenne på en grein og så skremme dem bort med flammer. Det gjorde de også på «Frost».

Vi blir enige i at det var det lureste trikset vi kommer på.

Gir vi barn tid til å oppleve ting i sitt tempo?

 

En ny fase i samtalen

So far so good, helt til jeg forteller dem at det ikke er lov å skade ulver i Norge. «Hvorfor det?» lurer gutta på. Dermed er vi inne i en ny fase av vår samtale. Om ulv og dyrevern, og at det er få ulver igjen i Norge. Det blir en spennende og gøyal samtale.

Etter en lang stund sier gutten som har hørt ulvehyl til den andre «Du må huske på det, at ulven er mye reddere for deg enn du er for den». «Hvorfor det?» sier lekekameraten. Da blir han med visdomsordet stående en stund å tenke «Det vet jeg ikke, men pappa sier det. Og HAN vet det».

Det er et svar begge er fornøyd med og samtalen vår er over for denne gang.

 

Star wars

Dagen etter kommer en annen 4-åring bort til meg. «Trine, jeg har sett ALLE Star Wars filmene og jeg vet hvem alle er på Star Wars». «Gjør du? Det gjør ikke jeg» sier jeg.

Han ser litt oppgitt på meg «VET DU IKKE DET EN GANG?» Det er helt klart at han er oppgitt over meg og enda mer oppgitt blir han når han begynner å ramse opp mange navn, og jeg ikke vet hvem de er.

«Men du er jo voksen, Trine og så vet du ikke det?». Han klasker hånda i pannen og rister oppgitt på hodet.

Jeg tenker at jeg bør redde meg litt inn og sier noen få navn jeg kan. Han lyser opp når han forstår at jeg ikke er helt ute. Og når jeg etterligner lyden til «han roboten» er jeg interessant igjen. «Ååå, du mener R2-D2» nikker han alvorlig, og så lager vi hans lyder en stund.

«Også vet jeg hvem som er faren til Luke Skywalker» sier jeg. Da blir gutten usikker, for det vet ikke han. Og jeg kjenner jeg puster litt lettet ut og føler at jeg er tilbake i spillet når jeg sier «det er Darth Vader». Og DA er jeg med ett godtatt igjen. For DET er det visstnok ganske kult at jeg vet. Jeg får en lang forklaring om hva, hvem og hvorfor i forhold til alt det som skjer i Star Wars.

Gutten legger hånda si på min arm og sier «Hvis det er noe du lurer på om Star Wars, kan du bare spørre meg». Jeg ser alvorlig på ham og sier «Tusen takk, det er så fint å vite at jeg kan spørre deg som vet så mye» Han nikker fornøyd og går.

 

En bestevenn

På min morgenrunde er jeg innom alle avdelingene og hilser på, og på den ene småbarnsavdelingen har jeg fått meg en bestevenn. Han er 2 år og er verbal både muntlig og kroppslig. Han stråler opp når jeg kommer og sier hei og kommer løpende. Hver dag sier han «kom og se» og tar meg i hånden.

Vi skal inn på et av de små rommene der lekekjøkkenet er. Og så skal vi leke! Ofte at det er natt og dag – han slår av lyset, og så må vi leke at vi sover. Da legger han seg opp på bordet, lukker øynene og lager sovelyder. Jeg må sitte på stolen og sove. «Nå er det dag» sier han og slår på lyset, og jeg får frokost fra kjøkkenet. Det er gjevest med kaffekoppen. Vi slurper og ler, og før jeg vet ordet av det er det natta igjen og han legger seg på bordet.

Men det er ikke hver dag vi leker natt og dag. Av og til skal vi bare kaste ballen til hverandre, eller han skal hoppe ned fra en stol og jeg skal se på. Av og til skal vi lese en bok eller bare snakke sammen. Og snakke det gjør han, på inn-pust og ut-pust og med hele kroppen. Jeg følger med så godt jeg kan og gleder meg over å få være i hans verden.

 

Jeg kjenner jeg har savnet disse små øyeblikkene i sommer. Det er min verden som blir fattigere når jeg ikke har muligheten til å ha hverdagssamtalen med barn som deler så gledelig med seg av sine tanker, spørsmål og opplevelser.

 

Trine Hofseth – Barnehagenett

 

Meld deg på Barnehagebloggen og få nye artikler og tips rett i postkassen.

 

 

Del innlegget med vennene dine
Share on Facebook
Facebook
Share on LinkedIn
Linkedin

Ledige stillinger