Barna på rød avdeling er på vei ut. Det er 24 hoppende og sprettende barn i alderen 3-5 år som nettopp har fortært et godt laksemåltid. De er fornøyde og opplagte og vil ut å leke.
Det en senhøst og litt vått ute, og det betyr at nå må regnbukser og støvler på.
De voksne på avdelingen fordeler seg slik at Line (ny vikar) og Charlotte (barnehagelærer), er de voksne som har ansvar for å få alle barna ut. Kari er på møte med de andre ped.lederne i barnehagen, og Ole går og kler på seg så han er klar når de første barna kommer ut.
Line synes egentlig at denne påkledningen er noe pes og klarer ikke legge skjul på det. Hun tenker på 24 regnbukser og 24 par støvler + jakker og luer!
Hun går ut i garderoben og sukker høyt mens hun finner fram regnbukser og gummistøvler og setter dem klar for noen av barna. Barna står og tripper og synes det går litt tregt. (og det har de nok rett i) Selv om hun sier at det skal bli gøy å komme ut å leke, så er liksom ikke entusiasmen der. Og det merker barna. De er oppspilte og venter på å komme ut – og hva gjør de når de må vente – jo de hopper og spretter ute i garderoben. Det liker ikke Line -hun setter seg på benken – og så roper hun ut: «nå må dere sette dere ned og vente på tur, ellers får dere ikke gå ut!»
Charlotte, som har ryddet med noen av barna, kommer ut i garderoben. Hun lurer på hva som skjer, og merker at stemningen ikke akkurat er på topp.
Hun stopper opp midt i garderoben, står helt stille, smiler og ser på barna og sier høyt: «JIPPI –vi skal ut. Nå må alle ta på seg regnbukser og så hjelper vi hverandre. Da kommer vi fort ut.»
Charlotte henvender seg til Line og spør henne om hun så hva som skjedde når hun gjorde det på den måten. Line bekreftete at hun så at barna lyttet, og at det var letter å få i gang barna til å gjøre det dem skulle.
Charlotte forklarte at med et smil og en aktiv holdning får man med seg barna på en annen måte.
Line reiste seg fra benken, gikk barna i møte og hjalp til der det var behov. Og smilet? Det ble mer og mer ekte etter hvert som hun erfarte at dette virket jo. Alle kom seg ut og fikk lekt, men det tok litt lengre tid enn det pleier.
Charlotte tenkte på denne situasjonen, og på hva de kunne gjort annerledes?
Hun tok det opp på avdelingsmøte de hadde senere på dagen.
Ved å reflektere over de handlingene som ble gjort i garderoben, skjønte Line at dette også var en viktig del av jobben. Hun fikk også sagt ifra at dette kunne hun godt ha fått litt mer informasjon om i forkant. Ved å tenke igjennom og vurdere det som skjedde, førte det også til læring hos de andre voksne. De endret på praksisen ved å dele barna inn i mindre grupper når de skulle ut. Det førte til mer bevisste handlinger hos de voksne og de så hva det enkelte barn klarte selv, og hva de trengte hjelp til.
Hva er refleksjon?
Det er en beskrivelse av egne handlinger, hvor man tenker igjennom hva som skjedde og stiller seg noen spørsmål og vurderer handlingene. Hensikten er å øke bevisstheten på hvorfor man velger å handle på ulike måter – og finne de beste løsningene for barna. Kunnskap, erfaringer og sunn fornuft legges til grunn for de løsningene man velger.
Det er hensiktsmessig å stille spørsmål som f.eks:
Hva gjorde jeg? Hvorfor gjorde jeg sånn? Kunne jeg gjort det på en annen måte?
Hvem gjorde jeg det for? Ivaretok jeg barnet? Hva med foreldrenes forventninger? Kan rutinene endres? Hva tenker kollegaene mine om dette?
Refleksjon er ettertanke og vurdering – til barnets beste!
Eva Heger – Utviklingssjef Barnehagenett
Meld deg på Barnehagebloggen, og få de nyeste artiklene rett i postkassen.
Les mer fra Eva her