MÅLEBÅNDETS TYRANNI

Målebåndets tyranni

Det har slått meg at uten målebåndet hadde Norge og mye av verden stoppet opp. Måling og sammenligning er en stor industri.

En del måling er nødvendig i et samfunn, men blir målebåndet også misbrukt?

Vi må nødvendigvis måle en del varer og tjenester for å få en rettferdig økonomi og fordeling.

I det vi begynner med måling av en persons vellykkethet, karakterer eller kroppsstørrelser beveger vi oss inn i et landskap som får ganske mange konsekvenser, som ikke nødvendigvis er positive.

En talsperson ved Konserthuset i Oslo sa noe interessant for et par år siden. De ville ha slutt på applaus fra publikum på alle mulige steder og tider i en fremførelse. Det som skjedde er at opplevelsen av, i dette tilfellet, musikken ble ødelagt av applaus.

Dette er et godt eksempel på måling. En kunstnerisk opplevelse blir ødelagt av vår trang å måle, vurdere og sette karakterer. Konkurranseelementet blir gjennomsyrende.

Er et liv med mening et liv som må bli målt, vurdert og karaktersatt? Håper virkelig ikke det, men tror nok at det kan være slik.

En annen side av måling, vurdering og konkurranse er posisjonering, baktanke og strategisk tenking. Dette er viktige verktøy i forretningsliv og idrett, men kanskje ikke i livet som sådan?

Problemet er at vi godt på vei har utviklet samfunnet til å bli en 24 timers konkurranse hvor vi selv er spillere som alle ønsker å vinne. Hva vi ønsker å vinne – og hva vi faktisk vinner er vanskelig å si noe eksakt om, men en gjetning fra hofta er; å få anerkjennelse fra andre.

Å være selvkritisk og selvreflekterende er ansett som gode dyder, men noen ganger trenger vi pause fra rollen vi spiller, og bare å være oss selv. Vi bør også la andre få være seg selv uten at de må forholde seg til vår måling, bedømming og karakteristika av dem.

Å være selvkritisk og selvreflekterende har nemlig en ond tvilling, og det er å være kritisk og vurderende til andre rundt oss. Denne onde tvillingen har flere ansikt. Ett av dem er mobbing.

Mobbende atferd er noe vi alle kjenner til – samtidig som få av oss vil tilkjennegi at vi er mobbere. Dette er noe jeg lærte i en lederutdannelse som begrepet «paradoks.» Det som kjennetegner et paradoks er en ligning som ikke går opp. Vi kjenner alle noen som gjør noe som ikke er greit, samtidig som de fleste av oss ikke innrømmer å gjøre slike ting selv.

Så – kanskje vi skal rulle målebåndet opp og legge det i skuffen noen ganger.

I vår iver etter å måle, vurdere og karakterisere skapes fasiter eller sannheter som er vanskelig eller umulig å oppnå. Vi kan alltid bli bedre. Dette kan fungere som verktøy i arbeidslivet, men livet vårt er noe annet.

Lars Bjørge Pedersen – Styrer Hjørgunn barnehage