Hos tannlegen og øyelegen på en gang.
To 4 åringer kommer til meg og sier «Nå skal du til tannlegen!» «Skal jeg det?» spør jeg. Jeg sitter opptatt med noe jeg skal ha ferdig, men forstår at her er det ikke noe kjære mor. «Ja, det er nemlig noe alle må, det» sier den ene og ser strengt på meg. «Ja, det er sant» sier jeg og blir med.
Inne hos tannlegen
Jeg blir vist til en stol foran et bord med mange forskjellige koppestell i plast og blir kommandert til å sette meg. «Ta av deg brillene, de er i veien for meg når jeg ser på tennene dine» blir jeg fortalt. Så jeg tar dem selvfølgelig av og får et fornøyd nikk tilbake.
Det er den grønne plastgaffelen som er lykten de skal lyse inn i munnen min med. Og den blå skjeen brukes til å banke litt på tennene mine for å sjekke om de er fine. Og det er de heldigvis. «Du har fine tenner» konkluderer den ene med «du må bare borre litt i alle sammen»
Jeg tenker at dette kan bli dyrt
Jeg begynner å frykte for hva dette koster og sier litt engstelig at jeg vet ikke om jeg har råd. Det trenger jeg heldigvis ikke å bekymre meg for. «Du er jo sjefen i barnehagen, så du trenger ikke å betale noen ting» får jeg vite. Dette bør jeg nok ta opp med min egen tannlege, tenker jeg mens en rød tallerken er blitt et tannlegebor. Og sånn som det borres! Jeg gaper lenge og vel og tannlegeassistenten holder den grønne lykta så ikke noen hull oversees.
Det trekker ut i tid
Etter hvert begynner assistenten å bli utålmodig over at dette trekker litt langt ut i tid, og henter den blå gryta som står på bordet. Deretter begynner det en mer effektiv bruk av tid. Hun legger den på det ene øyet mitt og ser meg dypt inn i det andre. Nå er jeg både hos tannlegen og hos øyelegen på samme tid. Det er fortsatt gratis forsikrer de meg om.
To spesialister til samme tid
Det viser seg etter hvert at det ikke er så enkelt å være hos to spesialister på en gang. Etter en liten stund må pasienten megle mellom de to yrkesgruppene for begge mener at de har den viktigste jobben og trenger best plass.
Med litt veiledning og noen hjelpende råd er begge fornøyd igjen og de kommer til en god løsning seg imellom i forhold til arbeidsfordeling. Som pasient er det ikke nødvendigvis så behagelig å ha en gryte over øyet, en gaffel og en tallerken i munnen samtidig, men det er underordnet i dette øyeblikk.
Dessuten- hvor mye kan en klage når man etter 15 minutter har fått boret alle hull og har fått justert blikket i riktig retning. Og det at på til helt gratis.
Les også:
Oppklaringen
Jeg spør etter en stund hvem av dem som har vært hos tannlegen, og det var hun som boret som hadde vært der. Men HUN hadde ikke boret noe som helst hos tannlegen. Hun holder opp den rød plasttallerken og sier «Men, Trine boret var ikke ekte altså, vi bare later som. Boret er jo ikke en tallerken da vet du. Trodde du det?» sier hun mens hun fniser. Venninnen – eller øyelegen henger seg på i tilfelle jeg trodde det. Jeg kan forsikre dem om at jeg trodde ikke det, for jeg har også vært hos tannlegen før og vet at det ser annerledes ut.
Hos øyelegen hadde ingen av dem vært, det hadde min øyelege sett på TV engang. Og jeg TRODDE vel heller ikke at de brukte en gryte hos øyelegen på ordentlig????? De fniser samstemt. Igjen forsikrer jeg dem om at jeg forstod det var på lek. Jeg har nemlig vært hos øyelegen før. Det forstod begge to siden jeg jo har briller.
Omsider ferdig i stolen
Når jeg slippes løs fra tannlege/øyelegestolen og plastserviset igjen er til sitt opprinnelige formål, tusler jeg tilbake til mitt virke og min plass. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får være med på slike små lekestunder. Oppleve barns lekekompetanse og forståelse for turtaking og deres evne til å diskutere seg imellom for å komme videre i leken.
Gi dem veiledning på veien hvis leken trenger det og å få være en del av barns fantastiske fantasiverden som er preget av bearbeidelse av sin hverdag, sine tanker og opplevelser. Det er en berikelse for meg.
Trine Hofseth – Stålverkskroken
Meld deg på Barnehagebloggen og få nye artikler og tips rett i postkassen.