«Mitt navn er Zusan. For 3 år siden flyktet min lille familie på 3 fra bomberegnet i et krigsherjet område i Syria. Vi kjempet for våre liv. Min mann, mitt barn på 3 år og meg selv klarte det mange ikke klarte. Vi kom derifra med våre liv i behold. Lettelsen var stor da vi kom oss ut av frykten og inn i et fredelig lite samfunn helt nord i Norge.
Frykten for regime, menn med gevær og bomber som slet seg gjennom natta, ble etter hvert avløst av en tid preget av stillhet og fredelighet. Men også en tid igjen preget av usikkerhet og en følelse av hjelpeløshet. Møtet med et annet land, en annen kultur og et helt fjernt språk, gjorde den første tiden i Norge vanskelig.
Vi ville så gjerne bidra inn i det norske samfunnet med vår kunnskap og utdannelse. Min mann som advokat og jeg som utdannet ingeniør. Det skulle vise seg å bli vanskelig. Muligheten for å få seg jobb uten et godt norskspråk er vanskelig. Derfor startet min mann på norskkurs, mens jeg tok hånd om vårt barn og hjem.
Tiden har gått og min lille familie teller nå 4. Lille Amir har kommet til og beriket våre liv med full kraft. Vi har måttet flytte sørover til Sarpsborg grunnet mangel på boenheter i vårt lille tettsted like utenfor Narvik. På nytt skal vi bosette oss på en plass uten familie, venner og nettverk. Jeg har også fått beskjed om at jeg må starte på norskkurs. Det har ført til at vi har fått hjelp av kommunen til å søke barnehageplass for Amir.
Han er et år og mitt mammahjerte gråter ved tanken på at jeg nå skal overlate han til vilt fremmende mennesker på et helt nytt sted. Derfor falt valget på en barnehage som ligger vegg i vegg med norsksenteret der jeg skal lære meg språket. I tillegg har naboer gitt barnehagen gode skussmål for hvordan de tar imot familier som min.»
Dette er fiktiv historie som gjenspeiler noen familier i Kulås Barnehage. Vi er en sentrumsnær barnehage i Sarpsborg som har en mangfoldig kundegruppe. For noen år siden valgte vi å se på muligheten for å kunne gjøre overgangen til et nytt samfunn, en ny barnehage og nye mennesker så myk og tillitsfull som overhodet mulig. Vår evaluering førte til tiltaket hjemmebesøk.
Dette er et tilbud vi gir i forkant av selve tilvenningen. Tilbudet er frivillig og foreldrene bestemmer selv om de ønsker besøk fra en av våre ansatte på den avdelingen barnet skal starte. Tanken er at familiens første møte med barnehagen skal forgå under stille og rolige omgivelser og ikke minst der det oppleves trygt for barn og foreldre.
Våre pedagogiske ledere tar kontakt med familiene og forhører seg om de ønsker et slikt tilbud. Det er det mange familier som takker ja til. Det vi har erfart er at dette tilbudet også er populært blant etnisk norske familier. Man trenger ikke være flyktning eller minoritet for å benytte seg av hjemmebesøk.
Under hjemmebesøket har den ansatte med seg brosjyrer og foldere om barnehagen og gjerne bilder av de ansatte. Man får informasjon om barnehagen, avdelingen, rutiner, tilvenning og hva som kreves av alle for at barnet skal oppleve trygghet og glede i den første tiden i barnehagen. Vi har med tolk i de situasjonene som krever det.
Gjennom hjemmebesøk klargjør vi for foreldrene hva en barnehage er og at vi gjør alt vi kan for deres barn, men også at vi har mange andre barn og forholde oss til og at dette er en del av hverdagen vår. Uten denne bevisstheten opplever vi at noen foreldre opplever barnehagehverdagen som kaotisk og uoversiktlig i starten. Dette dreier seg da ofte mer om kulturelle forskjeller enn om barnehagens rammer. Dette kan være greit å opplyse om før tilvenningen starter.
Les også: det viktige skapet i barnehagen
«I dag fikk vi en telefonsamtale fra en pedagogisk leder i barnehagen der vi har fått plass til Amir. De tilbød seg å komme hjem til oss for å informere oss om barnehagen. Jeg ble skeptisk i starten, men endret mening da jeg hørte de kunne ha med seg en tolk. Vi har lenge gruet oss til den dagen hvor vi skal levere fra oss Amir for første gang. Han har aldri vært borte fra oss og dette tenker jeg mye på.
Kaffe og te er ferdiglaget. Lukten av nystekt kringle dufter gjennom vårt lille krypinn. Vi har ryddet og føler oss klare til å ta imot barnehagen. Det ringer på. Inn kommer to damer. Begge ansatte i barnehagen. En av de ansatte sier hei på Kurmanji (mitt språk). Jeg kjente en trygghet spre seg og jeg ba de inn. I løpet av de 30 minuttene de var på besøk, fikk vi en forståelse for hva som venter Amir og meg på første tilvenningsdag.
Vi fikk også flere brosjyrer og foldere med informasjon på hva vi skal ha med, at vi skal snakke morsmål hjemme, hvor mange dager vi skal være med på tilvenning, at det er greit for skolen at jeg er borte noen dager i starten osv.»
«Det er nå gått 2 uker siden Amir startet i barnehagen og jeg på skolen. Det er mange inntrykk og følelser rundt dette. At jeg kan kommunisere med den ene assistenten på mitt språk, har gjort tilvenningen enklere og jeg ser at barnet mitt også opplever trygghet. Det som ble fortalt og vist frem på hjemmebesøket har gjort denne overgangen enklere og jeg føler barnehagen vet noe om oss og respekterer vår kultur. Samtidig fikk vi viktig forhåndsinformasjon om hva en norsk barnehage er.
For første gang opplever jeg at vi blir respektert for hvem vi er. Dette gjør at vi enklere kan tilnærme oss den norske kulturen»
Vegar Finstad Andersen, styrer i Kulås Barnehage
Meld deg på Barnehagebloggen, og få de nyeste artiklene rett i postkassen. Klikk her; Meld meg på