På vei hjem fra late dager ved sjøkanten, så avslappet som man bare kan føle seg, skjer det som helst ikke bør skje. På vei til bilen skal jeg bare kaste søppelposen i containeren før nesa vendes hjem. I det posen forlater hånden ned i en halvfull og illeluktende søppelcontainer gjør bilnøkkelen det samme. Svetten begynner å finne sin vei ut av huden og hjertet banker i et tempo som tilsier at jeg akkurat har passert målstreken etter fullendt maraton.
Løsningen, etter å ha vært igjennom en rekke mer eller mindre kreative løsninger, blir at min da 7 år gamle sønn lirkes inn i det samme lille hullet på containeren. Ved neste anledning (som jeg forøvrig håper blir lenge til), skal jeg skal fortelle de to damene som gikk forbi med hver sin hund hva som egentlig skjedde.
Det kortvarige stresset, eller øyeblikkstresset som jeg velger å omtale det som, fører oss godt utenfor komfortsonen vår. Øyeblikkstress klarer vi å takle ganske godt, i den betydning at det ikke får langsiktige konsekvenser for kropp og sjel, selv om det sikkert ble stilt spørsmål ved min fysiske- og mentale helse i episoden som er beskrevet innledningsvis.
Som ansatt i barnehagen vil man i enkelte tilfeller oppleve øyeblikkstress som man kommer seg ut av relativt raskt og med helsen i god behold. Dessverre møter jeg også ansatte som opplever at man på lang sikt ikke blir kvitt følelsen av stress.
Det er nok mange årsaker til en opplevelse av stress over lengre tid, men jeg ønsker å ta tak i to områder jeg har erfart ute i barnehagene, både gjennom egne opplevelser og gjennom kontakt med andre.
Disse to er manglende erfaring og manglende prioritering.
Dersom vi skal gjennomføre eller blir stilt ovenfor krevende oppgaver vi ikke har en forutsetning for å løse gjennom tidligere erfaringer, kan følelsen av usikkerhet og utilstrekkelighet snike seg på. «Hvordan vil dette ende?» «Dette har jeg ikke gjort før så dette klarer ikke å se noen ende på.» Går vi med denne følelsen over lang tid vil det på sikt kunne føre til stressrelaterte plager.
Dersom vi i tillegg ikke er gode på å prioritere de viktigste arbeidsoppgavene, men later som ingenting og skal gjennomføre alle oppgaver samtidig, vil dette kombinert med manglende erfaring, kunne føre til langvarige plager og ubehag.
Hva kan vi som ansatte og kollegaer gjøre for å sørge for at vi snur pendelen fra stress til trivsel og mestringsfølelse for de som opplever dette?
Å skape en kultur for erfaringsutveksling er noe av nøkkelen. Du har garantert erfaringer din kollega vil kunne nyte godt av for å stå best mulig rustet til å løse sine arbeidsoppgaver.
I våre barnehager jobber vi mye med arbeidsmetoden «beste praksis». Vi må våge å dele den praksisen som fungerer godt. Vi finner ikke opp alt kruttet på nytt, men deler heller gladelig av det kruttet vi allerede har. I tillegg kan det være nyttig å trene på å møte ulike scenarioer på jobben. Vi benytter oss av det vi kaller for «på jobben trening». Små enkle øvelser i arbeidshverdagen med påfølgende refleksjon, som kanskje vil gjøre oss i stand til å møte fremtidige oppgaver på en tryggere måte.
Det kan være vanskelig for en person som står midt oppe i krevende arbeidsoppgaver og prioritere riktig. Noen ganger trenger man hjelp til dette. Da kan det være godt å ha en god kollega eller leder som hjelper til. Noen ganger går man rundt med en magefølelse som tilsier at her burde jeg gå inn å hjelpe. Mitt tips er, den stemmer som oftest. Et lite vink om at nå kan du gjerne senke farten litt og prioritere det viktigste av det viktige, kan være det som skal til. Vi kan hjelpe hverandre til selvrefleksjon gjennom å få litt avstand til alle oppgaver og opplevelser.
Lurte du på hvordan det gikk med bilnøkkelen? Den ble oppdaget mellom bananskall og en hundebæsjpose. Sønnen min kom ut av containeren med hodet først og sa: «gikk jo greit det her»
Han ble belønnet med flere softis enn han maktet å spise den dagen.
Leif Roar Pettersen – Personalsjef Barnehagenett
