Mennesker har et sterkt behov for å bety noe for andre. Gjennom å bety noe for andre finner man selv verdi og mening. Man kommer ikke bort fra det.
Mennesker samler minner, fysiske og mentale, gjennom hele livet – kanskje som en ledetråd for å huske sin historie.
I barnehagealder er barn så unge at mentale minner fra denne tiden gjerne blir vanskelig å finne frem senere i livet. Derfor blir er det en viktig oppgave for personalet i barnehager å nedtegne vesentlige deler av historien for dem.
Vi ønsker først og fremst å vise nedtegnelser om at barnet hadde venner, og at voksne verdsatte – og ønsket deres nærvær. Å få en opplevelse av å være ønsket gjør noe med oss alle – barn og voksne. Det er kanskje det motsatte av ensomhet?
Vi ønsker å nedtegne spennende turer, aktiviteter og leker barna er en del av. Vi ønsker å nedtegne at de er en viktig del av en gruppe.
Jeg var så heldig at jeg hadde lærere i barneskolen og ungdomskolen som ga meg en opplevelse av å være ønsket.
Det kan ikke bare ha vært lett for dem, for jeg var nok ikke et enkelt barn å ha med å gjøre. Ikke spesielt flink sosialt, ganske så ustrukturert i leksearbeidet og over gjennomsnittet distré.
De hadde antakelig god grunn til å bli frustrert over meg – og jeg aner en del episoder de faktisk var det. Likevel – jeg sitter igjen med en opplevelse som er god.
Minnet av en grunnleggende trygghet er fundamentert i meg når jeg tenker tilbake til den tiden. Slike minner er en del av meg, også på dager som ikke akkurat er rosa.
Jeg mistenker at jeg dermed tåler slike dager litt bedre enn hvis jeg ikke hadde hatt dem.
I våre barnehager nedtegnes barnas historie i det vi kaller Meg Permen – en kronologisk fortelling om det enkelte barn. Vi ser hvilken verdi denne historiebasen har for barna, både nå og senere.
Barna elsker å fortelle, – og bli fortalt om seg selv. Vi vet at nedtegnelsene blir lest i mange år etter at barna har sluttet i barnehage, og det er en god indikator på verdien vår egen historie har for oss.
«Den som ikke lærer av historien må leve den om igjen» er det et ordtak som sier. Selv om ordtaket er ment på større historiske hendelser kan det kanskje være noe i dette prinsippet.
Når vi kan se at vi har betydd noe for andre før, kan det føre til at vi kan gjøre det igjen. Når vi ser at vi har mestret før kan, det føre til at vi mestrer igjen.
Når vi kan se at vi en gang ble verdsatt for den vi er, kan det hende at det skjer igjen. Dette gjør at vi kan ta andre fremtidige valg enn om vi ikke visste noe om fortiden vår.
Lars Bjørge Pedersen – Styrer Hjørgunn barnehage