Å dokumentere er å forstå verden på ulike måter. Ved hjelp av dokumentasjon kan vi synliggjøre det å lytte. Jeg lytter for å forstå. Men, spørsmålet er hvordan vi gjør dette i praksis.
Å lytte til barn gir oss et helt unikt innsyn i barnets tanker. Det kan snu opp ned på mange av våre «selvfølgeligheter» i forhold til egen pedagogisk praksis. Å lytte kan komme til å handle om å granske og utfordre vår egen rolle som pedagog.
En dokumentasjon er ikke ferdig straks den er nedskrevet. Det er bare begynnelsen, fulle av nysgjerrige spørsmål som venter på å undersøkes. Dokumentasjon må aldri forbli en oppsamling av hendelser som et fotoalbum. Om dokumentasjonen skal lede barn og voksne framover, kan vi ikke nøye oss med å samle hendelser, vi må alltid gå et steg videre. Vi må reflektere sammen over den dokumenterte hendelsen, og legge refleksjonene til grunn når vi i eneste omgang skal finne ut hvordan vi kan utfordre barns tanker. Det er refleksjonen som danner grunnlaget for utviklingen av arbeidet, og en reflekterende holdning til praksis forutsetter et verktøy. Pedagogisk dokumentasjon er et slikt verktøy.
Jeg, og alle andre, møter andre mennesker med de erfaringer og opplevelser jeg har med meg fra livet. Hvordan jeg forstår et barn eller en hendelse, vil alltid bare være min måte å oppfatte noe på. Min kollega, eller barna, vil kanskje forstå på en annen måte. Og alle barn har rett til å bli forstått på forskjellige måter. Derfor er refleksjon med andre helt sentral for å oppnå utvikling. Det er ikke nødvendigvis min «sannhet» som er det viktige, men heller å få øye på ulike måter å forstå på, for senere å bruke alle disse ulike måtene å tenke på når vi skal velge veien videre i arbeidet med barna.
Man blir til i møtet med andre. Det er derfor viktig at vi har et åpent sinn i møtet med barna. Alle er forskjellig i forskjellige sammenhenger. Et barn kan alfabetet på rams, men må ha hjelp til å tegne et hjerte. Hvem er så dette barnet? Jeg kan ikke bestemme meg for hvem dette barnet er utfra bestemte situasjoner. Hvilket syn på seg selv risikerer dette barnet å få hvis jeg fokuserer på hjertet barnet ikke klarer å tegne? Eller, hvilket syn får det på seg selv hvis jeg fokuserer på at han kan lære bort alfabetet til sine venner?
Det bildet jeg velger, påvirker barnets oppfatning av seg selv og det barnet mestrer. Det er også med på å påvirke hvordan barna oppfatter hverandre. Det bildet av barnet som jeg velger å legge fokus på, får betydning for alle barn og dermed også hvordan vi organiserer virksomheten. Hvilket bilde av barnet vil vi synliggjøre?
Alt rundt oss er foranderlig. Det betyr at alt det vi tenker og gjør i praksis, må gis muligheter til forandring. I våre felles refleksjoner skaper vi en midlertidig forståelse som må være åpen for forandring i samtale og i møte med andre. Refleksjoner er ikke sannheter, men heller stadig pågående tankeprosesser. Hvordan kan vi synliggjøre våre tanker?
Våre refleksjoner synliggjøres ikke nødvendigvis gjennom skriftlighet, men også gjennom en endring i praksis og holdninger. Vi synliggjør det gjennom hvordan vi møter barna, hvordan vi kommuniserer med barna, hvordan vi lytter til barna, hvordan vi legger planer for barna, hva vi henger opp på veggene, hvordan vi tar barns initiativ.
Dette er komplekst, og ikke så enkelt, fordi det krever så mye mer enn bare et bilde. Pedagogiske dokumentasjon skal være en gjenstand for dialog og refleksjon omkring barns læringsprosesser, det skal gjøres til gjenstand for dialog og refleksjon i personalgruppa og i barnegruppa, og dokumentasjonen som samles skal brukes for å videreutvikle den pedagogiske prosessen.
Å jobbe med pedagogisk dokumentasjon som et verktøy vil sørge for at man alltid har et kritisk blikk på egen praksis, og at man alltid vil være i fremdrift, for barnas beste.
(”Lyttende pedagogikk” Ann Åberg og Hillevie Lenz Taguchi (2006))
Solveig Holter Tollefsen – Styrer Hannestad barnehage