BETRAKTNINGER OM ELEFANTER I ROMMET

betrakninger om elefanter i rommet

Forleden hørte jeg på Dagsnytt på NRK P2 at skoler som ikke setter inn tiltak, eller gir sine ansatte kompetanse til mobbehåndtering fra nå av vil få bøter.

Flott! Mobbing er en uting og skal bort. Men jeg ler litt inni meg også. For det er lett å si at vi skal sette inn tiltak. Det er lett å si at vi skal heve kompetansen. Men hvilke tiltak? Hvilken kompetanse?

Det som er interessant er å vite litt om bakgrunnen for hvorfor mobbing finnes – og hva som er drivkraften. Hvorfor velger jeg å trykke mennesker ned? Mennesker som ikke har gjort meg noe vondt. Hvorfor velger jeg å håne andre når jeg i hele min oppvekst har blitt fortalt at dette ikke er ok? Hvorfor spytter jeg på deg?

Jeg har i andre innlegg, om andre tema, sagt at jeg ikke har et klart svar. Og det samme sier jeg her. Men vi kan jo snakke litt om noen av elefantene i rommet.

Vi kan snakke litt om Paradise hotel. Vi kan snakke litt om Anno. Og vi kan også snakke litt om Robinson og Farmen i samme slengen. Her får vi alle tung innlæring om strategi og alliansebygging.

Strategi og alliansebygging er synonymt med hemmeligholdelse. Hensikten med hemmeligheter er at andre ikke skal vite hva vi egentlig vil og hvem vi samarbeider med. Vi kan med andre ord ikke helt vite hvem vi kan stole på. Vi blir alle litt paranoide av slikt. Vi må alltid være på vakt.

Jeg syns det er betenkelig at vi som samfunn tillater og dyrker slike mekanismer, for det er det vi gjør. Disse mekanismene utvasker våre normer og vår etikk. I denne sammenheng er normer og etikk det som styrer oss når ingen ser hva vi gjør. Det er usynlige lover og regler vi bare ikke bryter. For det handler om ære og ryggrad.

Jeg har en anelse om at hvis du i dag handler etter ære og med ryggrad så blir du vel ansett som litt smårar. Jeg snakker ikke her om enkeltmennesker, men om vårt samfunns tankesett.

I et individualisert og politisert samfunn som vårt er det ingen som overvåker vår etikk. For mange finnes ingen Gud som ser oss lenger. Evig fortapelse er avskaffet. Det er absolutt bra at det er blitt sånn, men har vi mistet noe på veien? Kanskje det er sannheten som har blitt borte?

Det som blir vårt store mål er tilfredsstillelse av våre individuelle krav, behov og ønsker. I dette bildet blir vi introverte, og vi lærer at vi er kongen på haugen hele gjengen. Vi lærer også at vi alle er vinnere, men det er vel ikke helt sant.

Sannheten er at det er en haug med tapere også.

Det er bare så innmari synd at det hele tiden blir påpekt fra velmenende mennesker at det er så ille å være en slik. Ikke bare er det synd. Det er antakelig ganske skadelig og.

Vi som ikke er på samfunnets topper stigmatiseres av stadige problematiseringer over hvor ille det er å være nummer 4 eller 5.

Faktum er at jeg har nok av det meste i mitt liv. Jeg har bare ikke mest. Og jeg opplever at det er mest som er den riktige fasiten i vårt konkurrerende samfunn.

Hadde jeg ikke visst at det var så ille ikke å ha mest tror jeg faktisk jeg kunne hatt det ganske bra.

Jeg hadde sluppet å føle meg liten og verdiløs. Jeg hadde sluppet å spytte på deg for å fremtvinge meg selv. Jeg hadde ikke trengt å håne deg for å holde deg undertrykt. Jeg hadde ikke trengt en mengde baktanker, strategier og allianser når jeg møtte deg.

Antakelig hadde jeg møtt deg med tillit og vennlighet.

 

Lars Bjørge Pedersen – Styrer Hjørgunn barnehage

Del innlegget med vennene dine
Share on Facebook
Facebook
Share on LinkedIn
Linkedin

Ledige stillinger