Ut på tur – fisketur

Ut på tur – fisketur

Vi er på tur til lekeplassen i nærmiljøet. Jeg ser rundt meg, og jeg ser glade barn. Sunne, aktive og lekende barn. Fire barn leker på en stor stein. Jeg går bort og stiller meg rett ved for å observere litt. Jeg sier ingenting. De leker fint. De leker at gresset rundt steinene er vann. Og at de griller pølser. Jeg kjenner at lysten for å bli med blir stor. Men tør jeg blande meg? Ødelegger jeg leken da, mon tro?

Jeg tar sjansen. Hiver meg uti det. Jeg ser en lang pinne. Jeg tar den og går bort og spør: «Er det plass til meg på steinen her også?» De smiler og svarer ja. Jeg setter meg ned, sier ikke noe mer. Bare holder den lange pinnen ut mot gresset.

De fortsetter å grille pølser en stund før ei jente spør meg: «Hva gjør du?» «Jeg fisker. Tror du det er noe fisk her?» Og det var det visst. For hun hadde sett dem. Både ål og skrei. Hun henter seg en fiskestang hun også og sier til grillmesteren at nå blir det snart fisk vi kan grille. Så begynner det å nappe, og vi drar opp et lass med fisk. Store og små. Krokodiller og torsk. Støvler og abbor.

Vi griller fisken, og ikke visste jeg at de hadde pakket en sekk med både ketchup, kjeks og Cola med chili. Og jammen hadde de ikke også tenkt på kaffe til meg. Maten blir servert, mens en diger hai svømmer forbi. Vi snakker litt om haier og delfiner, mens vi dytter innpå godt grilla og småflambert mat.

«Jeg skulle ønske det her var på ekte, jeg», sier den ene jenta plutselig. Når jeg ser på henne, er jeg sikker på at jeg kan se stjerner i de øynene der. Jeg sier meg enig i det og spør om vi ikke skal late som det er på ekte. Det var hun enig i, og hun hørte fuglene kvitre og bølgene plaske rundt oss, akkurat som meg. Vi har det jeg vil kalle et magisk øyeblikk. Et lekent øyeblikk fylt med trygghet og glede.

En gutt hopper ned fra steinen og begynner å gå utover. «Vær forsiktig! Du har ikke på deg vest», sier jeg. Han hopper opp igjen og tar på seg vesten. Ser på meg og sier kjekt: «Sånn, mamma. Jeg skal bare ut og sjekke om det er noe skjell.» Så svømmer han utover med kraftige tak. Etter hopper de tre andre og etter hvert jeg. Og vi finner skjell. Skjell i form av bark, kork, papir, steiner, små pinner osv., og vi legger dem utover det som hadde blitt fjellet vårt og sorterer.

Jeg er så glad jeg turte å nærme meg denne leken. Og fikk være med å leke på barnas premisser. Og om vi deltar i leken på barnas premisser, uten å styre for mye, så blir vi attraktive lekekamerater. Vi kan hjelpe til å holde leken i gang med små drypp. Og å leke på tur må jo være noe av det beste som finnes. Ingen telefon som ringer, ingen foreldre som skal snakkes med, ingen oppvaskmaskin som skal tømmes, ingen perlebrett som går i gulvet. Kun barn i fokus!

Klokken slagen. Vi skal tilbake til barnehagen for lunsj. Vi blir enige om at de fineste skjella tar vi med tilbake, mens resten kvitter vi oss med, i søplekassa rett bortafor. Leken er over – for denne gang.

Marianne Haugeby – Pedagogisk leder

Meld deg på Barnehagebloggen, og få de nyeste artiklene rett i postkassen. Klikk her; Meld meg på

Les også; https://barnehagenett.no/barns-verden-den-er-helt-unik/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *